Fluktstol

Vinden tar ta i mæ

Løfte mæ opp

Bær mæ over slettn

På sin sterke arm

Forbi vannet og over husan

 

Vinden tar tak i mæ

Stødig og sterk/æ lar mæ bli med

Æ lene mæ mot

Strekke arman ut

Lar den bære det æ tynge

 

Vinden tar tak i mæ

Løfte mæ høyt

Det glitre solgull i havet

Og hviskes klokt i trærn

Og herfra kan æ høre

 

Æ forstår

 

Æ vet ikkje kor æ e

Æ har lukket øyan for å kjenne alt litt sterkere

Æ vet ikkje kor det bær

Men det gjør ingenting

For æ vet kor æ bor.